Jo mer vi løser det med steder og fasiliteter, jo lettere blir det å tro at sikkerhet er noe som blir «ordnet». Men vann forhandler ikke, og det bryr seg ikke om plassen er pent tilrettelagt. Eget ansvar — å kunne svømme, holde seg edru, holde fast i barnet ditt — forblir første forsvarslinje.
Der det går galt, ligger problemet sjelden i mangel på badeplasser; det ligger i ferdigheter og bevissthet. I Nederland, der jeg jobber, er dette høyaktuelt nå: svømmeopplæringen er under press, og ikke lenger lærer hvert barn seg selvsagt å svømme godt. Nederland er ikke alene om dette — over hele Europa finnes lignende eksempler, fra svekket svømmeopplæring til barn som vokser opp uten svømmeerfaring, selv om bildet varierer sterkt fra land til land. Der ligger bremsen, ikke i antallet steder. Ingen ny badesjø gjør et barn som ikke kan svømme tryggere.
Forstå meg rett: jeg er ikke imot gode badeplasser — tvert imot, fine og trygge steder å bade er verdifulle. Men det er andre steg, ikke det første. Snur vi rekkefølgen — først infrastruktur, deretter mennesket — da bygger vi et land fullt av fasiliteter som ikke berører det egentlige problemet.
La oss derfor rette energien dit den gir mest: lære å svømme, lære å vurdere fare, og forstå at åpent vann aldri er selvsagt trygt. Invester først i mennesker, deretter i steder. Det er ikke et populært budskap på en varm dag — men det er budskapet som redder liv.
